Jeg gikk fra kl 13 30, 18. oktober og fikk ikke svar før neste dag kl 09 30.
Kvart over ni gikk jeg på badet og stelt meg etter natten i sykehus sengen. Alene uten Stig.
Hadde absolutt trengt han der den natten ja. Sykepleieren kom inn, med store øyne: Du blir tatt!
Får jeg operasjonen i dag? JA! Yes! Hylte jeg! Heiv meg om halsen hennes, ga henne en god klem, løp ut i gangen, så Stig satt langt der borte, sprintet bort til han, og kastet meg i de deilige armene hans. Herregud for ett kick!
Sykepleierene og lo og Stig gliste over hele trynet. Jeg visste det! sa ha. Endelig er det din tur.
Så det var full fart med stell og kanyler og medisiner. Men det de ikke hadde tatt med i beregningen, var at de ikke klarte å finne årene mine. Jeg var så spent etter all denne ventingen at blodårene mine sikkert hadde stukket av, kom de fram til.
Jeg ble stukket 8 ganger før de fant en åre som de mente ville holde. Ja, det er IKKE sykehuset sin feil, dette, bare de dumme årene mine. Bare så det er sagt! Jeg hadde fått en sånn "slapp av" pille så jeg lo gjennom alle nålestikkene. Hadde nesten latterkrampe på slutten.
Jeg ble kjørt ned, Stig var med ned så langt han kunne, med masse kyss og "jeg elsker deg, masse, masse, masse , på veien:-)
De kjørte meg inn på en sal og jeg gikk over i an annen seng. Så kjørte de meg inn på operasjonssalen, og der ble beina mine spent fast, og jeg finn narkosen, som jeg hardnakket påsto at jeg ikke hadde fått, siden jeg ikke kjente noe. Boff, det var Wenche borte vekk, gitt.
Jaja, fikk visst narkose likevel jeg da. Som alle andre, selvfølgelig.
Sykepleieren brølte på meg, føltes det som ihvertfall. NÅ HAR DU SOVET NOK!, NÅ MÅ DU SE TIL Å VÅKNE!
Da var kl ca 17 00.
Stig fikk komme inn noen minutter til meg ettermye om og men. Han sa at han ville jo bare se at alt var bra med meg og så skulle han gå igjen.
Sykepleieren kom inn og spurte om det var greit, og jeg husker at jeg sa at jeg var mye roligere når Stig var med meg.
Utrolig deilig å se han. Fiks ferdig operert. Nå slipper han å gå gjennom dette alene.
Nå kan jeg endelig forstå hvordan han har hatt det framover. Uansett, så er det jo lettere å forstå partneren, når en har har de samme opplevelsene.
Men en ting er veldig forskjellig, har vi fort merket! Jeg er skrubbsulten, og han kjenner ikke sult i det hele tatt. Så nå sa jeg til han i dag at jeg skal ringe deg på jobb når jeg er sulten jeg, og så spiser du:-.)
Jeg kom meg ihvertfall fort igjen på sykehuset. Var oppe og gikk litt på intensiven, men lå der faktisk til rundt 10 30, før jeg ble kjørt opp på avdelingen.
Da var det rett ut i gangen og gå, gå, gå, gå. På den måten slapp jeg unna de verste luftsmertene.
Jeg drakk vann og Fun light saft i samme slengen, og gikk nå der og dinglet med dren posen rundt armen, som en liten veske, og en pose med næring på stativ i den andre.
Stig var med å gå rundt i noen timer, og så reiste han til Bergen igjen. Han hadde ikke sovet nesten, de 3 nettene på hotellet. Lå bare og tenkte på meg, han stakkar. Han sov siste natten hjemme, og så skiftet han dekk på bilen og kom opp igjen og hentet meg fredag ettermiddag.
Bilturen på ca 2 timer gikk veldig fint. Vi var innom apotek og butikken og handlet medisiner og masse supper.
I dag har vi vært rundt og handlet inn masse proteinrik mat, + mat som jeg skal lage ferdige middager av til ungene kommer igjen 30. oktober.
Vi har nå laget kjøttsuppe, og skal sile av kraften til meg, og lage lapskaus til Stig og ungene og noe grønnsaksmos til meg.
Så skal det rett i fryseskapet i porsjoner. Da blir det så mye lettere når jeg begynner å jobbe igjen. Og jeg får mer tid med ungene:-).
Jeg har ikke smerter lenger, nå tre dager etter operasjonen. Formen er veldig fin og jeg føler meg bare litt gravid akkurat nå. Litt oppblåst enda. De fyller jo magen opp med luft under operasjonen. Denne skal jo ut de naturlige veiene, men om en ikke får den ut tidsnok, så legger den seg oppunder skuldrene og i ryggen. Det er ikke behagelig! Og det eneste som hjelper er å gå, gå, gå.
Jeg var 92,6 operasjons dagen. Nå er jeg 89,8 kilo:-) Juhu!
Nå i denne bloggestunden sitter jeg her og drikker drikkeyoughurt . Har og fått i meg en god porsjon kraft fra kjøttsuppen.
Eneste som var litt dumt med denne operasjonen var at kirurgen fant polypper på innsiden av magesekken min, så den er sendt videre for kreftanalyse. Jeg hadde tenkt å begynne å jobbe igjen etter ca 2 uker, men nå er ikke det lenger aktuelt. Det blir 4- 6 ukers sykemelding. Minimum fram til prøvesvarene foreligger.:-(
Våger ikke fortelle dette til familien min. Det er det bare Stig som vet om.
Polyppene ble fjernet helt. Så det var kanskje hell i uhell, denne operasjonen. Eller , det blir vel ikke det heller. Men hadde ikke jeg fått denne operasjonen nå, så er det ingen som vet hva som hadde skjedd.
Stig og Wenche
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar